Riikka Pulkkinen - fremmed

Dette er historien om Maria, en finsk prest som på en plutselig innskytelse reiser fra Finland og tar et lengre opphold i New York. Gjennom fortellingen får vi vite hvorfor hun reiser, og de eksistensielle og religiøse utfordringene Maria står overfor. Det sirkler rundt et lite barn, hennes egen barndom og morens død, tro og tvil, og forholdet mellom hodet og kroppen.

Det er en nydelig bok, fra første til siste side. Den er skrevet med en "stillferdig tyngde", og på et høyt intellektuelt nivå. Hvordan svarer vi på livets utfordringer og viktigheten av å la kroppen få tale, slik at vi kan lytte og bli veiledet, når utfordringene blir for store.

Det er mange kvinnelige temaer i boken, forholdet mor og datter, forholdet mellom biblelens Paulus og kvinnen, anorexi, ansvaret for andre, valget om å få barn eller ikke, å bli eller ikke i et ekteskap, å dele ordløs og fysisk kjærlighet med en man ikke kjenner. Det er forbausende, i lys av den unge forfatteren som har skrevet boken. Hun er født i 1980, men skriver med en klokskap som er relevant, skulle jeg tro, for voksne mennesker i alle aldre.

Unn deg denne, les den sakte, la den synke inn og kjenn at kroppen er med!

God bok!

Skriveopphold i Marbella

Arbeidsoppgaver krevde en reise bort, og valget falt på Marbella. Ikke det mest spennende stedet, men med direkte fly til Malaga, sol, god spansk mat og en hyggelig gamleby gjorde det til et hensiktsmessig sted å reise. Vi fikk alt vi forventet oss, og litt ekstra.

For det første fant min kollega et hotel som var helt eksellent, og som herved anbefales på det varmeste. Noe av det som gjør hotellet så bra er at det ligger rett nedenfor gamlebyen og appelsin-torget, og direkte på strandpromenaden som går hele veien ned til Puerto Banus. Fantastisk for "promenering", og ikke minst for de som liker å løpe. Det var stille og rolig om natten, og hotell-gjestene var mer eller mindre kun mennesker fra 35 år og oppover. Kjemisk fritt for ungeskrål og spruting fra "bomber" i bassenget. Helt nydelig! Hotellet heter Hotel Fuerte Marbella, du finner linken her.

Jeg fløy med SAS ned og Norwegian opp, flyturen tar ca 4 timer, og hvis du bestiller tidlig kan du få en veldig god pris. Mai-juni er perfekt, da er sesongen så vidt i gang, og du slipper alle turistene. Det er fremdeles rimelig å spise ute, regn ca 200 kroner for forrett, middag og vin (selvsagt avhengig av hvilken restaurant du spiser på). Glem guideboken, i hvertfall hvis du er en Lonely-Planet bruker. De skriver en side om Marbella, litt nedlatende - de mener tydeligvis at dette er en plass som i for liten grad er innenfor den autentiske reisen og derfor ikke verdt å skrive om. Det er kanskje ikke et sted du reiser for å sprenge grenser og oppdage verden, men det er et fint sted hvis du vil slappe av, spise og drikke godt og/eller få unna litt jobb, uten for mye styr og planlegging.

Marbella er veldig turistifisert, noe som blant gjør at det er pyntet til ære for turistene. Her fra Appelsin Torget

Katolisismen er synlig i Marbella

Restene etter en båt som tok turister ut på havet

Denne tar deg fra Marbella til Puerto Banus, Spanias mest "posh" og snobbete sted, for 8,5 euro. Fint for en middag, men ikke stedet å bo hvis du først reiser nedover.

Sommer og blomstrende trær.

Utsikt fra balkongen på rommet. Afrika, langt der borte.

Anbefales for total avslapping, jentetur eller jobb.
God tur!

Christian Jungersen - Unntaket

Danske Jungersen's Unntaket har begeistret et stort antall lesere. Historien handler om fire kvinner som arbeider på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord, og det ektremt vanskelige arbeidsmiljøet som preger arbeidsplassen etter to av de ansatte, Iben og Malene, får trusselmail av en anonym avsender.

Det er mange blogger som har blogget (begeistret) om denne boken, så det er ingen grunn til at jeg skal bruke masse tid på å skrive mer om hva som skjer. Men jeg tenkte jeg kan skrive litt om hva som skjedde med meg, som leser, da jeg leste denne.

For det første er boken alt for lang, og det blir altfor dramatisk, med mord og elendighet. Det gode plottet med boken er mobbingen som foregår på arbeidsplassen og de meget gode beskrivelsene av dynamikken som settes i gang når de første trusselmailene kommer. Hvorfor ikke bare holde seg til det, og ikke legge på en usannsynlig og veldig vanskelig å forstå historie på toppen? For hvem var det som drepte hvem, her? Og hvorfor? Og da er vi til kjernen i min kritikk av boken: hvem og hva og hvorfor. Hvorfor skriver han frem fire rigide og plagede kvinneskikkelser, flankert av utydelige og rasjonelle menn i historien? Hva er det med kvinner som gjør - eller mer korrekt - hvilket syn på kvinnelig interaksjon - er det som gjør at han  (i den forrige jeg leste av ham var det også en helt håpløs kvinne det handlet om) presenterer kvinner som enkle, ondskapsfulle, ukontrollerte og illojale? Mens mennene fremstår som de som kan skjære igjennom, sette ting på plass og ta en en rasjonell og moralsk tilnærming til saker og ting? Og hvorfor er det sannsynlig at en kvinne dreper folk fordi hun er forelsket i en mann, eller fordi han går fra henne? Hvem dreper hvem, i virkeligheten? Partnerdrap og drap er tradisjonelt menns greie, eller? Og hva er det med kvinners vennskap som skal tilsi at de er så "twisted" som i denne boken?

Boken er underholdende og lesevennlig (om ikke direkte leseverdig), men for meg er dette en bok som gjør meg provosert og som får meg til å bruke tid på å gruble på hvilke opplevelser denne Jungersen har med kvinner, ettersom han til de grader presenterer oss som fullstendig intetsigende, kombinert med evnen til å "gå over lik" når det er nødvendig. Og dette med at vi alle kan bli folkemordere hvis situasjonen legger til rette for det? Nei - for meg blir dette for enkelt, og til tross for at de fleste digger Jungersen - han og jeg er ingen god match.

Anbefales? Vel, les i vei, men vær bevisst på hvordan han konstruerer en form for kvinnetype som du bør stille deg kritisk til!

Matt Gross - The Turk who loved apples. Losing my way around the world

Matt Gross er reiseskribent og har i en årrekke skrevet for reisemagasiner som Lonely Planet og AFAR, og han hadde i mange år spalten The Frugal Traveler for New York Times.

Boken er en memoir fra hans lange liv som reisende. Reisen starter i Vietnam, hvor han bodde året etter han var ferdig med college. Han tar oss med jorden rundt og deler generøst opplevelser, tanker og møter. Ikke minst introduserer han oss for den kulinariske reisingen.

Boken er en skattekiste av gode reisehistorier, sladder fra reisejournalist verden og små dykk ned i de ulike kulturene han besøker. Han byr i tillegg på mange tanker som reisende ofte møter på reise, som for eksempel møtet med fattigdom, hvordan takle kulturelle ulikheter og hvem man er når man reiser.

Matt Gross er amerikansk og han er, noe steretypt sagt, typisk amerikaner. For mange europeere er verden nærmere enn for amerikanere. Vi i Skandinavia har for ekesempel mer fokus på verden i skolens pensum, vi er et mindre land og derfor mer påvirkelig for globale svingninger og vi har en annen måte å forstå oss selv i verden på. Han er mann - noe som preger reisebeskrivelsene, det er fremdeles slik at menn kan oppleve verden på en annen måte en enslige, reisende kvinner. Hans amerikanske verdensbilde blir veldig tydelig når han diskuterer forskjellen på en turist og en reisende, en distinksjon som også Theroux og Kapuscinski er opptatt av. Jeg er uenig med at dette er en fruktbar og hensiktsmessig distinksjon, og ser på det som en konstruksjon profesjonelle reisende gjør - antageligvis for å distansere seg fra det faktum at mange reiser og har lignende opplevelser og erfaringer som dem selv. Det er åpenbart at det finnes mange forskjellige typer reisende, men jeg vil hevde at opplevelsen i seg selv ikke trenger å være bedre, renere eller mer ekte, fordi man reiser mye. Å reise, som Gross også bruker tid på å diskutere i boken, kan skje på mange måter. Noen av de mest spennende reisende man tar er ikke de fysiske, men de litterærer, lesingen av en god bok og møtene vi som lesere kan ha med andre virkeligheter enn vår egen. Og - etter å ha lest Gross' bok, tenker jeg at den reneste form for reise kanskje ikke er den reisen, eller de reisene, den profesjonelle reisende tar. Kan man være profesjonell vagabond? Jeg er usikker på om dette ikke er to begreper som ligger i grensen til å utelukke hverandre. Jeg liker det han skriver om den meningsløse sight seeingen den reisende føler seg forpliktet til å ta, og hans tanker om å reise for å se det daglige, ikke kun det ekstraordinære.

Uansett, det er en knallbra bok, en reise inn i Matt Gross' spennende liv som profesjonell reisende. Anbefales for alle som har reisefot, uavhengig av hvor reisen går.

Matt Gross er i dag web-redaktør for Bon Appetit.

God bok og god litterær eller fysisk reise!

Hemingway and Gellhorn - filmen

Martha Gellhorn var den tredje av Hemingways fire koner, og den eneste som ikke ble forlatt, men forlot ham. De møtte hverandre i 1936, og Hemingway forlot Pauline, for å være sammen med Martha.

I filmen får vi historien om forholdet, som varte frem til 1944. Filmens versjon bygger på en rekke faktiske hendelser, og det som må være en fri (og tildels provoserende) tolkning av Martha.

Martha var veldig mye mer enn en av Hemingways kvinner. Hun nektet senere å kommentere sitt forhold til Hemingway og så på ham som en brutal, egoistisk og forfyllet, dog genial forfatter. Han taklet dårlig at hun ville ha sin egen karriere, og respektere i liten grad hennes talent som forfatter og krigskorrespondent. Med tanke på det hun fikk til i løpet av livet, og det eksepsjonelle livet hun levde, er dette en illustrasjon på en av Hemingways mørkeste sider - behovet for å være nummer en, midtpunktet og senter for alle begivenheter.

Det var Martha som kjøpte huset på Cuba, pusset det opp og fylte det blant annet med arvegods fra sin familie. Ingenting av dette fikk hun noen gang tilbake. Årsaken til at hun kjøpte det skal ha vært at hun trengte et sted som hun kunne holde ordentlig, og ikke bo på hoteller sammen med Hemingway - han levde som en "gris", og trengte noen som tok seg av alt det "huslige".

Martha Gellhorn.

Marta Gellhorn har en spesiell og spennende historie. Hun levde et fantastisk liv, klarte å påvirke politiske prosesser og skrev nydelige noveller. Hun var opptatt av mennesket, ikke politikken, krigens konsekvenser, ikke krigføringen. Filmen klarer ikke å vise Martha som det mennesket hun var, og som hun selv sier: hun er mye mer enn en fotnote i et annet menneskes liv. Les biografien om henne,
den er mye nærmere mennesket, Martha, enn filmen og den parentesen i livet hennes som filmen er bygget på.

Sarah Butler - Ti ting jeg har lært om kjærligheten

To ensomme mennesker som grubler over livet og kjærligheten. Hun er en reisende eskapist - altså en som reiser for å komme bort fra alt, han er en fyr som av uklare årsaker bor på gaten i London. Det viser seg snart at disse to har en relasjon, som minst sagt virker meget lite troverdig.

Litt "tyggegummi" bok, den smaker greit når du leser den, men mister etter en stund den gode smaken og man tygger videre i ren distraksjon. Svelg den eller spytt den ut, det spiller ikke så stor rolle.

Fin til å lese på flyet eller toget, ta den med på ferie - dette er en bok som underholder og som det er helt greit å sette igjen i en bokhylle på hotellet du bor.

Helt grei - anbefales/anbefales ikke - det er helt avhengig av hvilke forventninger du har og hva du ønsker deg. Kombiner gjerne med en bok til hvis du skal på tur, med litt mer "tyngde".

Michael Palin - Helt sant!

Michael Palin er en av mine store helter. Reiseprogrammene hans er kjempegode, han er en ekte globetrotter. Palin er nettopp fylt 70 år (5.mai) og er kjent for sine bidrag til verden gjennom Monty Python, A fish called Wanda og Olme Beist. Nå koser han seg med å reise, lage reiseprogrammer (han har laget knallgode programmer om Hemingway), skriver reiseskildringer og skjønnlitteratur. I denne boken bruker han alt han har av kunnskap om reise og skriving - og resultatet er ypperlig!

Bokens hovedperson heter Keith Mabbut. Han  er en desillusjonert journalist som ut av det blå får tilbud om å skrive en bok om den hemmelighetsfulle miljøaktivisten Melville. Motvillig tar han oppdraget og humper inn i det som skal bli hans livs oppdrag. Han reiser til India og finner Melville, og jommen finner han ikke tilbake til seg selv også. Selvsagt ikke uten utfordringer og problemer.

Dette er en knallbra bok! Underholdende, lærerik, god skrevet og med en drivende god fortelling. Skal du ha med deg en bok hjem fra bokhandelen, ønsker å bli overrasket og få den gode lesefølelsen, ja da er dette boken! Vi får håpe forlaget oversetter flere bøker av ham - jeg kan ikke vente med å lese "Hemingways chair" av samme forfatter!

Anbefales! God bok!

Pinnsvinets eleganse - filmen

Jeg likte ikke denne boken noe særlig, jeg synes den var urealistisk og pretensiøs. Dog - filmversjonen bruker jeg gjerne en formiddag på, særlig siden Itunes har et så begrenset utvalg gode filmer til leie. Da er denne et godt alternativ.

Handlingen fremstår fremdeles for meg som i overkant usannsynlig og lite troverdig, men jeg lar meg sjarmere av mennesker som elsker bøker og vakre japanske menn. En veslevoksen fransk overklassepike, en langt over gjennomsnittet belest portier og en rik, vakker og mystisk mann som kan lage god mat og plukke ut vakre sjal til en kvinne, joda - dette er en feel-good helt til den ender med forferdelse. Helt plutselig. Mulig forfatteren av boken (også) forsto at dette er en historie med så usannsynlige relasjoner, at her må det skje noe dramatisk - hvis ikke blir dette en historie det er umulig å fullføre. Og det funker!

Anbefales! God film!

Thor Arvid Dyrerud og Marius Timman Mjaaland, red. - Forfatterne møter Kirkegaard

I anledning 200 års jubileet for filosofen Søren Kirkegaard, har Forlaget Press gitt ut tre meget gode bøker om filosofen. Denne er den som kanskje er mest fengende og leseverdig for det brede publikum, fordi vi får tekster fra kjente og kjære forfattere som Stig Sæterbakken, Gro Dahle, Hanne Ørstavik, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. Felles for disse er at de har et nært forhold til Kirkegaards tekster og har brukt dette i det de selv skriver. Noen gjør det direkte, som Gro Dahle som skriver om Kirkegaards barndom, mens andre gjør det indirekte, ved å bruke Kirkegaard for å sette ord på egne følelser.

De to  mest interessant kapitlene er skrevet av Ørstavik og Hjorth, som utleverer seg selv tilnærmet nådeløst. Kirkegaard var en "fortvilet" person, som stadig søkte svar på eksistensielle spørsmål. Hjorth viser dette i et av flere fantastiske sitat hun har valgt. Det lyder som følger: Død og Helvede, jeg kan abstrahere meg fra Alt, men ikke fra meg selv; jeg kan ikke engang glemme mig selv nar jeg sover (1837).

Dette er en glimrende presentasjon av Kirkegaards betydning for et knippe norske forfattere, en morsom, trist, tankevekkende og givende bok.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Arne Kleve og Jon Severud - Ordbok for underklassen

Etter sigende skal dette bokprosjektet ha startet på et nachspiel i sene nattetimer i Bergen. Resultatet er alt annet enn preget av en typisk nachspiel-samtale, men en hysterisk morsom bok der vi blir introdusert for noen av de mest fjonge "ny"-ordene politikere og andre bruker for å fremstå som overbevisende og troverdige. Boken ironiserer over den neoliberale New Public Management retorikken, som ligger til grunn for, og bygger opp, den nye tenkningen om kunnskap, effektivitet og produktivitet i arbeidsliv, helsesektoren og utdanningssystemet i Norge og den vestlige verden.

"Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringsliv", heter det i undertittelen, en oppfordring jeg helhjertet støtter, -  og får hjelp til etter å ha lest boken. Dette er skikkelig festlig! Hør bare:

Læringsaktiviteter: Uttrykk for handling i en prosess der noen tilegner seg kunnskap, sannsynligvis barn og unge. Uklart om dette også gjelder arbeidet lærerne utfører, altså det som tidligere ble kalt undervisning. En mulig tolkning av læringsaktivitetene drives av elevene, mens læringsarbeid er uttrykk for lærernes bidrag til opplæringsaktivitetene (tidligere utdannelse).

og:

Læringsplatform: det som står igjen når toget er gått. Se også digitale læringsplattformer.

Læringstrykk: Asylsøker i utdanningsspråket etter tusenårsskifte, analogt til NÆRINGSTRYKK fra nyere kostholdsdebatt. For lite næringstrykk gir forstoppelse, for mye gir diare.
Den påfallende nærhet mellom mat og kunnskap var man oppmerksom på alt i antikk talekunst, og i Norge midt på 1800.tallet. Løs mage fører til at "(...) mennesket liksom usmeltat gjev ifraa seg det som det tek inn, so det kan finna det atter, riktignok berre i halv naturleg tilstand. Slik finn du (...) eit gresk fiskebein, eit jødisk gryn, ein norsk kjøtbete osb. det endelause (...) Det er denne same daarlege magen som ikkje kan smelta maten (...) for det ingen sphinxter (snøremuskel) heller, maa vita: det er slapt og dinglande alt saman." (Aasmund Olavsson Vinje: "Brandpoesi", 1866)

Boken er fylt med eksempler som disse. Det er mye ironi og latterliggjøring, men med en fin og klok undertone som må tas på alvor. For alle som arbeider i dette retoriske landskapet er dette en skikkelig godtepose - og den treffer spikeren midt på hodet. For alle - helt uavhengig av hva du gjør, men som lurer på hva som "traff deg" forrige gang du var i kontakt med det offentlige eller lurer på hva i all verden politikerne driver med: les og bli klok!

Anbefales!
God bok!

The Great Gatsby

Filmen The Great Gatsby har hatt premiere i Norge, og et av pinsens høydepunkter var å få sett den. Både jeg og min bedre halvdel har lest boken, for nesten et halvt liv siden, og kunne fylle hverandre ut over et glass vin før filmen, for å huske hva som skjer. Det er en tragisk fortelling - nydelig skrevet av Scott Fitzgerald. Forfatteren var en del av "The lost generation"-gruppen som oppholdt seg i Paris på 20 og 30 tallet, sammen med blant andre Ernest Hemingway.

I A moveable feast skriver Hemingway om sitt vennskap med Fitzgerald at: I was lucky to meet him just after  a good time in his writing if not a good time in his life. Scott Fitzgerald som allerde da hadde utgitt boken The great Gatsby, var en plaget sjel, og levde i et turbulent forhold til sin kone, Zelda - en kvinne Hemingway mente sto i veien for Scott F. Mest sannsynlig er dette ikke riktig, det er mye som tyder på at hun var en kvinne med store kunstneriske ambisjoner og en psykisk helse som ikke tålte den tidens krav til kvinnerollen. I tillegg var de to kanskje ikke bra for hverandre.

Filmatiseringen av boken er god, til tross for assosiasjoner til Charley og sjokoladefabrikken i de første scenen med den store Gatsby. Gode kostymer, fine skuespillere og en god historie. S.F's fantastiske måte å skrive på faller bort, med unntak av de få gangene han er direkte sitert. Boken er bedre en filmen, men filmen er vel verdt å se.

På samme måte som med Hemingway, synes jeg forfatteren er mer spennende enn bøkene han skrev. Tiden de levde i, utfordringene de hadde og tankene om kunst og kultur - og ikke minst sin egen skriving - er et studie verdt. Vi møter mye av dette i A moveable feast, og for deg som er spesielt interessert i S.F og hans kone Zelda, kan boken Zelda Fitzgerald. The tragic, meticulously researched biography of the jazz age's high princess av Sally Cline anbefales. A short autobiography av S.F er også verdt å ta en titt på. Og sist, men ikke minst, Woddy Allens Midnight in Paris - en fantastisk film der vi treffer hele The lost generation. Inkludert Hemingway, Zelda og Scott Fitzgerald.

God film!

Erlend Loe - Vareopptelling

Nina Faber, eldre kvinne, fordums lyriker, men nå tilbake med ny lyrikksamling. En ung student slakter boken og Nina Faber mister grepet. Hun oppsøker studenten, slår han halvt i hjel, og voldtar han i bevisstløs tilstand. Hun drikker seg drita, driter seg ut på Litteraturhuset og kræsjer, ikke med en, men to trikker.

Da jeg leste denne måtte jeg stille meg selv spørsmålet: hvorfor i all verden bruker jeg tid på å lese Erlend Loe. Jeg kan høre stemmen hans men jeg leser, den litt saktmodige og alltid like stemmen, som forteller historier om mennesker som ingen kjenner igjen, karikerte stereotyper om menn i midtlivskrise eller kvinner som flipper ut.

Loe skriver godt og har et enkelt språk. Han er fantasifull og kreativ, det skal han ha. Men utover det? Jeg hadde sett frem til å lese Vareopptelling, og forventet kanskje et blikk på, i dette tilfelle: en aldrende lyrikers forsøk på å møte verden, som den er, her og nå. Men det får vi altså ikke i denne boken.

Erlend Loe skriver kjempebra, han er hardt arbeidende og har mye å melde. Den dagen han setter seg ned og skriver en bok, som ikke er ladet av ironi, tror jeg vi kan få mye å glede oss over. Vareopptelling er underholdende og til tider morsom, men han kan veldig gjerne ta skriveprosjektene sine et hakk videre.

Boken anbefales for Erlend Loe-fans, det er mange av dem, og for oss andre - som lett underholdning mens vi venter på den virkelig gode romanen fra Loe.

God bok!

Alf van der Hagen - Dag Solstad. Uskrevne memoarer

Alf van der Hagen har skrevet meget gode bøker, blant annet om Jane Mykle (som fremdeles blir stående som min favoritt). Han har hatt stort hell med intervjuformatet, som han også benytter i denne boken. Han har over flere år samtalet med Dag Solstad, som har fortalt inngående om sitt liv, fra han var liten gutt og frem til i dag.

Jeg hadde gledet meg til denne, og jeg tenkte - og tenker fremdeles - at dette er en av de  bøkene et lesende menneske bør lese, uavhengig av sitt forhold til Solstad. Han er en stor forfatter i norsk sammenheng, på linje med de andre store - og han vil sannsynligvis bli lest i generasjoner fremover.

Formatet er litt merkelig - selv om det er Hagen som er forfatter av boken og den som intervjuer, er det Solstad sin stemme vi hører. Hele tiden. Hagen bryter innimellom inn med noen spørsmål og det (lille) som finnes som en samtale er typisk litt høytsvevende og typisk "dannet" - som i klassisk danning: klassisk danningslitteratur, klassisk musikk, noen henvisninger til de gode gamle grekerne og en dæsj politisk filosofi. Disse er da også de minst interessante sidene ved boken. Og - vil jeg hevde, litt snåle, sett i lys av Solstads, på grensen til kjedsommelige, påminnelse om sin fattige arbeiderklassebakgrunn. Jeg mener ikke at det ikke er grunn til å påminne almenheten om sin fattige bakgrunn, men sett i lys av fattig, forstått som fattig i verden, har Solstad dog ikke virkelig kjent fattigdommen på kroppen. Og - som han selv sier, hadde de hatt råd til å sende ham til høyere utdanning, ja - da er det slett ikke sikkert det ville stått en Solstad-bok i stort sett ethvert "møblerte" norske hjem. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Tilbake til dette med de høytsvevende samtalene - eller, om man vil: borgelige samtalene. For etter å ha lest boken er inntrykket av Solstad som borgelig, ja - på grensen til småborgelig, noe av det som sitter best igjen. Og, sammenlignet med andre og internasjonale forfattere av hans format, her vil jeg mene at han og Hemingway kan plasseres i samme klasse under noen gitte forutsetninger, har Solstad levd et veldig uspennende liv. han er godt fornøyd hvis han får sitte hjemme, gruble, drikke litt god vin, skrive og prate med sin Therese. Dog ønsker han åpenbart å minne om sin kommunistiske bakgrunn, det blir litt Drillo over det hele - rike kommunister som opptrer jevnlig i den folkelige offentligheten (Drillo har blant annet vært i blader som Se og Hør), moraliserer litt over verden som den har blitt og menneskenes forfall (ingen leser lenger de russiske klassikerne - dette er Solstad, ikke Drillo), og en nesten sykelig lidenskap for fotball.

Personen Solstad er altså ikke like spennende og interessant som forfatteren Solstad. Mens den virkelige Solstad plager seg selv med trivialiteter som hva de har i butikken han handler i og å rekke trikken tilbake innen trikkebilletten har utløpt (han sparer 22 kroner, så det er det en viss logikk i), opplever romanforfatterne hans både eksistensielle kriser, begår væpna revolusjon og overværer drap i naboleiligheten, for å nevne noe.

Boken er  lang, men den er ikke langdryg. Tiltross for at det blir lite Hagen og mye Solstad, er det et meget vellykket prosjekt. Mye takket være Hagens gode penn, men også fordi Solstad raust byr på seg selv - ingenting synes å være mer vesentlig enn noe annet. Det er fasinerende lesing, og for ihuga Solstad-fans, som den er mange av, må dette være en tilnærmet hellig tekst. For oss som synes Solstad er bra, uten å ta intellektuelle langturer ut i verdensrommet og tilbake når vi diskuterer bøkene hans, er det en informativ og opplysende tekst, en fin innføring i et langt forfatterskap, et tidsbilde av en eldre intellektuell forfatter, med noen innslag som både forbauser og får (denne) leseren til å humre.

Rent metodisk utfordrer Hagen intervju-sjangeren, det er mer nærliggende å kalle dette en samtale mellom to åpenbart meget ulike menn. I en vanlig intervjusituasjon er det alltid et asymmetrisk forhold, med moralske forpliktelser hengende over den som intervjuer. Her er det nesten omvendt, til tider virker det som om Solstad benytter seg av tilhøreren og går totalt sine egne veier. Det er såpass merkbart at som leser tok jeg meg flere ganger i å spekulere på om dette var to menn som likte hverandre, eller om det heller er slik at de respekterer hverandre - og intet mer. Det blir dog kun spekulasjoner, og som leser skal man holde seg for god til den slags, hadde det ikke vært for den meget nærgående og utleverende teksten denne boken er.

Hvis du er en av dem som ikke har et møblert i hjem i Solstadsk forstand - altså en bokhylle som mangler både russiske, tyske og andre europeiske klassikere (han er ingen litterær globetrotter, denne Solstad), samt ikke en eneste bok av Solstad, burde du allikevel vurdere å få denne inn i hjemmet. Det er et stykke norsk kulturhistorie som presenteres for oss i denne boken. Så kan man tenke at norsk kultur kanskje er litt lite farverik og krydret, at 40 og 50 tallet var traurig, og at mye av det som fortelles i teksten foregår oppe i hodet til de to samtalende herrene, - det er noe veldig sjarmerende med Solstads uskrevne memoarer.

God bok!

"360"

Itunes har ikke verdens største utvalg av filmer, men innimellom finner jeg noen skikkelige godbiter. Denne valgte jeg pga Jude Law - en av mine store helter, både fordi han spiller godt, men også fordi han er så vakker. Rollelisten har mange gode skuespillere, blant annet Anthony Hopkins.  Filmen er laget av Fernando Meirelles (City of God) og jeg ser at kritikerne har vært tildels nådeløse i omtalen av 360, uten at det demper min begeistring.

Den handler kanskje mest om utroskap, kombinert med menneskets iboende lengsel etter fellesskap og kjærlighet. Ensomhet, med andre ord - ensomheten i tosomheten kan som kjent være den mest grusomme varianten av dem alle. De menneskene vi møter har til felles at de er ensomme, og at den enkeltes valg påvirker andre, både nære og mennesker de ikke har truffet. På en intikrat måte er noen av historiene i filmen bundet sammen - som en form for novelleroman.

I filmen tas vi fra by til by, vi er i Paris, Wien, vi besøker USA og vi dropper innom Slovakia. De ulike rollene er sympatiske og tildels gjenkjennelig, og historiene er gode. Om ikke en total feel-good opplevelse (her er det ikke mange happy endings), så er dette i hvertfall en super filmopplevelse. Anbefales - både for deg som er ensom i tosomheten, du som vil ligge under dynen med et Ipad, og dere som vil sitte tett sammen i sofaen. Denne inviterer til noe for enhver smak.

Christian Jungersen - Du forsvinner

Mia er gift med Fredrik, og de har en sønn, Niklas. På en chartertur blir Fredrik syk, og det viser seg at han har en svulst på hjernen. Svulsten medfører personlighetsendringer i Fredriks atferd og etterhvert viser det  seg at Fredrik også har underslått 12 millioner kroner fra arbeidsgiver. Mange problemer og utfordringer for (stakkars) Mia på en gang, med andre ord.

Vidar Kvalshaug skriver i en anmeldelse i Aftenposten (5.5.2013) at Jungersen er en mannlig forfatter som forstår kvinnelige fortellere - forstått som at Mia's stemme i boken, hun har fortellerstemmen, og Kvalshaug skriver at "hennes tenkemåte, handlingsmåte, dialog og reaksjoner på de forskjellige utfordringene virker uanstrengt og troverdig". Vel - jeg kunne ikke vært mer uenig.

Mia fremstår i boken som en overfladisk, lite tenkende og ekstremt materielt orientert kvinne. Hun virker rimelig enkel og tar rikelig med stupide valg, både når det gjelder sin egen situasjon og familiens. Hun blir hos notorisk utro Fredrik, forsøker - ut av det blå - å drikke seg i hjel, har et reflekskjonsnivå som aldri klarer å løfte blikket opp fra grusen under føttene hennes og fremstår som en stereotypisk versjon av den danske (og for den del norske) middelklasse kvinnen. Dette er den nedslående versjonen: de henger på cafe om dagen, alle ser like ut, har samme klær, reiser på hytta hver helg, er fasadeorientert og fallet kan bli ekstremt høyt. Karakteren Mia er forflatet og kjedelig, forutsigbar og enkel. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun er interessert i klassiske danske møbler og at hun jogger. Og da er det ikke så mye tilbake.

Selve teksten er enkel, nesten patetisk i perioder, og på nivå med de dårligste Chic Lit bøkene. Det går fort å lese, og det gir en form for kortvarig følelse, men boken er glemt en uke etter den er lest. Her er det ikke spor av psykologiske portretter, og Fredrik stilles ikke et øyeblikk ansvarlig for sin troløshet, sine voldsomheter og sine svik. Og når Mia går fysisk løs på Fredrik illustrer dette en kvinne som hverken er i stand til eller har evne til, å analysere sin egen situasjon eller atferd. Nedslående.

Det ender selvfølgelig med, som en banalisert versjon av Woody Allens Alice, at Mia blir lykkelig i en liten hybel leilighet. Til forskjell fra Alice, som er en kvinne som bygger sitt liv, faller Mia for Bernard, denne intetsigende - og skal det vise seg, også hjerneskadde - advokaten som har en kone som også er skadet. Parodien på en kvinne er dermed fullendt. Kvinner må ha en mann, uansett hva konsekvensene er. Bull shit!

Styr unna, denne boken er en lettvekter som ikke bidrar til annet en dyp og ektefølt irritasjon. Hvis en mann skal skrive som en kvinne må vi kunne forvente noe som lodder dypere enn det Jurgensen presterer her. Livet er for kort til å kaste det bort på kiosklitteratur av denne typen.

Anbefales overhodet ikke.

Richard Ford - Canada

Richard Ford (født 1944) er amerikaner. Han har skrevet flere gode bøker, mest kjent av disse er Independence Day (1995). For meg er dette første møte med Ford - og det ble et møte som gjorde inntrykk.

I boken møter vi Dell Parson. Han er 15 år, har en tvillingssøster og lever i en langt fra vanlig familie. Moren og faren burde, etter Dell's mening aldri vært gift; faren høy, lys, lett i humøret og ingen dypttenkende mann. Moren er liten, jødisk og intellektuell. De treffes ved en tilfeldighet, hun blir gravid og de gifter seg. De har ingen kontakt med omverden, hverken familie, naboer eller kollegaer.

Faren mister jobben og begynne med virksomheter som er halvkriminell. Det ender med at han får en gjeld, og for å betale denne bestemmer han seg for å rane en bank. Moren blir med - noe som er uforståelig for Dell.

Foreldrene blir tatt, det er et patetisk bankran, og den fatale feilen er kanskje at de tror at ingen vil se dem - i all sin amerikanske normalitet. Men det gjør de, og de er lett å identifisere. I boken filosoferer Dell mye over ranet, de bakenforliggende årsakene, motivene, selve gjennomføringen og det som skjer etterpå.

Dell's tvillingsøster rømmer, han blir sendt til Canada, til en merkelig amerikaner som bor og driver et hotel langt ute i no-mans-land. Her bor Dell i en periode, før han flytter til byen. I boken får vi hele historien, og det er en fortettet tekst som skreller av lag for lag. Det er en unik tekst, i den forstand at vi som lesere trekkes inn i Ford's univers, og vi kommer under huden på Dell og de menneskene han møter.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. En helt spesiell bok, med en helt spesiell historie og en helt spesiell stemning. Bokens grunnmotiv er valgene som tas og de konsekvensene de får for livet videre. Ikke kun foreldrenes valg om å rane en bank, men også søsteren, Berner og Dell's valg i hvordan livet skal leves og forstås. Dell blir bråmoden når han må klare seg selv, og han klarer å opprettholde en form for analytisk distanse til det som rammer familien.

Jeg ser frem til å lese mer av Ford, dette var en leseopplevelse som blir stående som en av de unike, gode og kraftfulle. Anbefales på det varmeste!

God bok!

Anne Synnøve Simensen - Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel

Anne Synnøve Simensen har skrevet boken om Bertha von Suttner og Alfred Nobel. De møttes første gang i Paris i 1875, da Bertha fikk jobb som sekretær for Nobel. Hun ble der kun en uke og reiste da han var ute av byen, fordi hennes hjertes utkårede sendte henne et telegram og skrev at han ikke kunne leve uten henne. Her kunne forholdet mellom Bertha og Nobel endt, men slik gikk det altså ikke.

Bertha var i utgangspunktet en kvinne som var typisk for sin tid. Hun var opptatt av sladder og vås, klær, hår og menn. Bertha tilhørte borgerskapet og kvinnens rolle var meget begrenset. Simensen skriver at kvinnens roller var "å være til behag for andre - og da spesielt ektemannen". Bertha var, som de fleste andre kvinner som tilhørte borgerskapet, overhodet ikke opptatt av politikk, hverken internasjonal eller nasjonal.

Det skjer ting i Berthas liv som endrer henne. Et viktig vendepunkt er oppholdet i Kaukasus og livet som fattig, nygift kvinne. Hun kommer tilbake til Wien og blir bevisst hvor fattige underklassen i Wien er, og hva krig og politisk uro gjør med mennesker.

Dette er en fasinerende bok. I innledningen møter vi Bertha på toget fra Wien til Paris, på vei for å møte sin nye arbeidsgiver, Nobel. På tre sider klarer forfatteren å presentere oss for Bertha, med enkle virkemidler. Jeg lot meg umiddelbart begeistre av Bertha, hun må ha vært et helt spesielt menneske.

Simensen bruker mange virkelmidler for å få frem historien. Hun viser til andre biografier om Bertha og om Nobel, bruker brevene de to sendte til hverandre, hun gir et fantastisk historisk bilde av tiden hun skriver om og hun klarer også å skape sterke, psykologiske portretter av både Bertha og Nobel. Simensen viser hvordan  individet og mennesket Bertha von Suttner blir helt sentral i den politiske og demokratiske utviklingen av Europa. Berthas ideal var verdensborgeren, på samme måte som Kant (Den Evige Fred).

Bertha har åpenbart spilt en stor rolle som pådriver for at Nobel skulle testamentere pengene sine til fredsformål. Selve utformingen sto han selv bak, men det spørs om vi hadde fått denne prisen hvis det ikke var for forholdet mellom disse to.

Det som fasinerer meg mest med boken er måten Simensen klarer å gi en dyptloddet beskrivelse av dannelsen av en politisk engasjert kvinne. Bertha von Suttners utvikling er utrolig, hun går fra å være en anonym og typisk kvinne av sin tid, til å bli bestselgende forfatter (Ned med våpnene), og en helt sentral skikkelse i fredsbevegelsen. Det er makeløst.

Det er en fasinerende historie som fortelles i boken, den er skrevet med et sikkert og lesevennlig språk, basert på kunnskap. Jeg har latt meg  begeistre og har allerede bestilt,  og mottatt, et eksemplar, attpåtil førsteutgaven, av Ned med våpnene, samt en biografi om Bertha.

Løp og kjøp, dette er historien om en helt spesiell kvinne og hennes fantastiske liv. Jeg skal sende deg mange tanker, Bertha, hvert år når fredsprisen deles ut. Og du er på min lille, eksklusive liste av eksepsjonelle kvinner, i selskap med personligheter som Martha Gellhorn, Frida Kahlo og Karen Blixen.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Wislawa Szymborska - Livet er den eneste måten.

Wislawa Szymborska fikk Nobels Litteraturpris i 1996 og er kjent for mange norske lesere. Nå har diktene hun skrev fra 2002 og frem til hun døde i 2012 kommet på norsk, oversatt av Christian Kjelstrup. Jeg var på lanseringen av boken på Litteraturhuset i Oslo og så heldig at jeg fikk en samtale med Kjelstrup. Jeg spurte ham hvordan han oppdaget diktene hennes og hvordan han klarte å få i stand et møte med kvinnen som sjeldent lot seg intervjue. Her er det han fortalte:

 Jeg husker ikke nøyaktig når og hvor jeg leste Szymborska for første gang, men det var Ole Michael Selbergs oversettelse fra 1996. Diktene traff meg umiddelbart. Jeg deler hennes verdenssyn: At livet er ufattelig, i positiv forstand. At det av den grunn er en stor glede å ta den i bruk, nærme seg den fra flest mulige vinkler. Hun skriver om ting jeg har sett eller tenkt på eller kan kjenne meg veldig igjen i, og som 
jeg skulle ønske jeg 

Wislawa Szymborska

kunne ta mer inn over meg, men som jeg har lagt til side. Så hun gir meg konstante aha-opplevelser. Også skriver hun veldig bra, da. Også har hun humor. Blant hennes mange fans er Woody Allen, som har sagt at "hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende."

Hvis du tenker på hvordan jeg fant henne som fysisk person:

Det var ikke enkelt. Szymborska var kjent for aldri å gi intervjuer. Ikke fordi hun var menneskefiendtlig, tvert imot. Men hun skydde publisitet, hun satte ikke seg selv i sentrum. Utstyrt med et anbefalelsesbrev fra den polske ambassaden i Norge kom jeg til slutt innenfor, i leiligheten hennes i Krakow. Jeg fikk ca. halvannen time med henne, en av den beste halvannen timene i mitt liv. Det var så behagelig å være i hennes nærvær. Hun serverte konjakk midt på dagen og var akkurat som diktene sine: Interessert, morsom, ikke belærende, ikke moralistisk.

Ikke lenge etter at jeg var hjemme hos henne, døde hun. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å gjendikte henne. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte, ut fra en slags takknemlighet. Samtidig var jo dette egoistisk: Jeg har tatt en interesse (å lese Szymborska) et hakk videre (å jobbe med språket hennes). Det har rett og slett vært en stor nytelse.
Det spesielle ved diktene hennes er kanskje hvordan så å si alle jeg har møtt, som har lest henne for første gang, blir truffet av dem. Hun er så klok, men samtidig fullstendig tilgjengelig. Også er hun aldri kjedelig, aldri abstrakt.

Christian Kjelstrup

Det er en nydelig bok Kjelstrup har oversatt, og med dikt som helt sikkert kommer til å bli brukt i anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og andre merkedager. Bevingede ord som tar utgangspunkt i og hyller den mest fundamentale kjensgjerning av dem alle:  Livet er den eneste måten.

Takk til Christian Kjelstrup som har gjort denne tilgjengelig for et norsk publikum, og for samtalen.

Anbefales på det varmeste, dette er en liten perle!
God bok!

Bille August - Marie Krøyer

Marie Krøyer var gift med Skagen-maler Søren Krøyer. Han ble på et tidspunkt veldig syk av behandlingen han fikk mot syfilis, noe som forårsaket galskap, og han var i lange perioder innlagt på sykehus. I denne filmen møter vi ekteparet Krøyer og deres lille datter Vibs (Vibeke). Filmen er en fri fortolkning av skjebnen til Marie Krøyer, og ligger tett opp mot det som virkelig skjedde.

Etter noen stormfulle år møter Marie den svenske komponisten Hugo Alfven som hun blir stormforelsket i. Hun ber om skilsmisse fra Søren, men får det ikke før etter tre år - da venter hun Hugos barn.

Det er en sterk og trist historie som fortelles i filmen. Kvinner hadde få, om noen, rettigheter på denne tiden, noe som blant annet fører til at Marie må gi fra seg datteren sin.

Her er traileren:

Filmen er visuelt vakker, bygger på historiske hendelser, er dramatisk fra begynnelse til slutt, og fullstendig hjerteskjærende. Og ja, Hugo er en troløs mann - han fører Marie rett inn i et enda mer ulykkelig liv, og hun dør ensom og bitter, alene i Stockholm.

Anbefales!

Jennifer Egan - Den svarte boksen

Jennifer Egan, forfatteren av Bølla på døren, har skrevet en roman som skiller seg veldig fra den forrige boken. Mens Bølla på døren var en lang og tett roman, er Den svarte boksen skrevet i twitterformat - altså som en rekke Twitter-meldinger.

Den svarte boksen henviser til boksen de alltid leter etter når et fly faller ned. I denne boksen registreres alt som skjer i cockpit og med instrumentene, og boksen har en sentral rolle når havarikommisjoner skal finne ut hva som forårsaket flyulykken. I boken er det et menneske som er den svarte boksen, hun blir ikke viktig - hvis hun dør vil de uansett ha den svarte boksen, stappfull med informasjon.

Hovedpersonen er en kvinnelig, amerikansk agent, som er ute på oppdrag. Hun har fått mange ulike implantat i kroppen; et fotoapparat med blitz som sitter i øyet, lytteutstyr i øret, datautstyr i føttene osv. Kroppen hennes er en beholder, og formålet med henne er å skaffe viktig informasjon om "fiender". For å fjerne seg fra seg selv, i ubehagelige situasjoner som uønsket sex eller vold, bruker hun dissosiasjonsteknikken, en teknikk som hjelper henne mentalt  å forlate sin egen kropp mens det pågår. På denne måten blir handlingene formålsrettet - de har en mening, og den er større enn henne selv, det er patriotismen til USA.

Boken kan leses som en sterk kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, kanskje særlig i forhold til overgrepene som ble utført av amerikanske soldater i Abu-Ghraib fengselet i Irak. Det er mulig forfatteren ikke har ment det slik, men min tolkning av boken går i den retningen. Hun skriver blant annet:

"Som amerikanere setter vi menneskerettigheter
 over alt annet og kan ikke godkjenne
 at de krenkes."

"Når noen truer våre menneskerettigheter,
 blir det imidlertid nødvendig
 med et noe større slingringsmonn"

I tillegg til oevrgrepene amerikanerne gjør i "demokratiets navn",leser jeg denne som en sterk, feministisk tekst. Den rå volden, de seksualiserte maktdemonstrasjonene og skillet mellom å være den dumme, intetsigende skjønnheten, til å bli en fiende.

Mange av tekstbrokkene er poetiske og vakre, dog med en skremmende undertone. Her er et eksempel:

"Når du vet at en person er brutal og hennsynsløs,
begynner du  se denne brutaliteten i noe så
enkelt som måten han svømmer på"

Igjen en knallgod bok fra Egan, i et sært og kreativt format. Hun viser at hun behersker å skrive strålende historier, både gjennom de tykke fortellingene fulle av ord, og de tynne, ordknappe setningene. Effekten av å bruke lite tekst sammen med så sterke meldinger, er suveren.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Justin Torres - Vi, dyra

Justin Torres, amerikansk romandebutant, har skrevet en mørk og uhyggelig bok. Det vakre og lyse omslaget, som signaliserer lykke og varme, kunne ikke vært fjernere fra undertonen i teksten.

Tre brødre, født med kort tid mellomrom, vokser opp i et fattig hjem i USA. Foreldrene er unge, den første sønnen ble født da moren var 14 år. Før hun rekker å bli ferdig med tenårene er hun mor til tre.

Faren og moren har et intenst forhold, både på det seksuelle og destruktivet planet. Brødrene er sammen hele tiden, de er en vill, ustyrlig gjeng som formelig "bobler" av glede og trangen til å utforske verden. Det hele er forholdsvis uskyld mens de fremdeles er barn, men det utvikler seg negativ med en gang de entrer puberteten.

Det er den yngste broren som formidler historien. Han er sårbar, i kraft av å være yngst, og han opplever i sterkere og sterkere grad at han ikke er som de andre. I siste del av boken kommer det en vending som både er overraskende og brutal. I en periode hvor barn blir voksne og begynner å utforske sitt eget liv, uavhengig av de andre, går det fryktelig galt.

Boken er en oppvekstroman og den har mange "fortolkningslag". Forfatteren klarer å gjenskape stemningen i familien, inkludert barnets bruddvise forståelse av de voksnes verden. Det er intens lesing, og en spesiell leseopplevelse. Brutal, vakker, overraskende og nydelig skrevet.

Anbefales!
God bok!

The Words

I The Words møter vi en ung forfatter som får et gjennombrudd med en debutbok han ikke har skrevet selv. De "gamle" heltene Dennis Quaid og Jeremy Irons har sentrale roller, i tillegg til hovedrollen som spilles av Bradley Cooper.

I filmen møter vi en eldrende forfatter (Quiad), som leser opp boken sin for et stort publikum. Boken handler om den unge Rory (Cooper) og historien om hvordan han finner et manuskript i en bruktbutikk i Paris, da han er på byllupsreise. Det ble en diskusjon rundt filmen fordi noen mente den var et plagiat - boken Lila Lila av Martin Suter har nøyaktig samme plottet som filmen.
Filmen har fått blandet kritikk, men det jeg likte med filmen er at den helt åpenbart referer til Ernest Hemingway og bygger på flere hendelser som Hemingway opplevde.

I filmen er det flashbacks fra den opprinnelige forfatterens liv og bakgrunn. Han er amerikansk, sendes som soldat til Frankrike under andre verdenskrig. Han forelsker seg i en fransk servitrise som han får et barn med - et barn de senere mister. Den unge soldaten oppdager lesingens gleder mens han er i Frankrike, og etter å ha lest The sun also rises av Hemingway bestemmer han seg for å bli forfatter. På bryllupsreise i Paris besøker de minneplaketten over Hemingway. Han skriver et manus som blir gjenglemt av konen på toget - det skjedde også med Hemingway. Hadley skulle til Hemingway i alpene og tok med alle manusene han hadde skrevet i Paris. Hun glemmer disse på toget, eller de blir stjålet, og forholdet mellom Hemingway og hans kone Hadley blir aldri det samme etter denne hendelsen.

Moralen i filmen er svak og plottet er infkøkt, men det er en fin film og ekstra moro når man kjenner Hemingways historie.  Jeg lastet den ned fra Itunes og så den på Ipad. Det var helt tilfeldig, men jeg så denne på flyet noen minutter etter jeg hadde lest ferdig boken om Hemingways andre kone, Pauline, uvitende om at den har så mange referanser til min litterære helt og hans liv.

Anbefales!

Ruth A. Hawkins - Unbelievable happiness and final sorrow. The Hemingway - Pfeiffer marriage

En av de nyeste bøkene om Hemingway er Hawkins bok "Unbelievable happiness and final sorrow". I boken fortelles historien om ekteskapet mellom Pauline Pfeiffer og Ernest Hemingway. Av Hemingways fire koner er Pauline kanskje en av de som i størst grad har påvirket Hemingways tekster. Hun var en glimrende redaktør og skribent, og brukte all sin tid på å tilrettelegge og fasilitere Hemingways skriving så lenge de to var gift.

Pauline og Hemingway traff hverandre i Paris mens Hemingway var gift med Hadley. Ekteskapet og bruddet med Hadley er beskrevet i bøkene The Paris Wife, og  The Hemingway Women. Pauline var en god venninne av Hadley, men var altså også den direkte årsaken til at ekteskapet deres ble avsluttet.Pfeiffer og Hemingway giftet seg i 1927 og ble skilt i 1940, da Hemingway hadde møtt Martha Gellhorn.

Historien om Pauline  og Hemingway er interessant på mange måter, først og fremst fordi hun var så involvert i tekstene han skrev i denne perioden. I tillegg var Pfeiffer-familien en viktig støtte for Hemingway, både ved å gi anerkjennelse og støtte, men først og fremst gjennom de store økonomiske bidragene de ga forfatteren. Paulines onkel, Gus Pfeiffer, ga store summer for at forfatteren skulle ha de beste forutsetningene for å skrive. Det var han som betalte for huset på Key West, den første turen til Kenya og mye annet.

Pauline Pfeiffer var en sammensatt kvinne og mor til to av Hemingways tre sønner. En av de tingene som alltid blir trukket frem om Pauline er hennes manglende evne eller vilje til å være mor for barna. Mannen hadde førsteprioritet og hun var borte fra barna i lange perioder, fordi hun var med Hemingway på reiser rundt i verden. I tillegg har det naturlig nok heftet henne at hun var Hadleys nære venninne, og at hun "tok" mannen fra Hadley. Etter at Pauline og Ernest ble skilt i 1940, fortsatte Pauline å holde kontakten med ham, og hun sluttet etter sigende aldri å elske Hemingway. Han på sin side skal ha uttalt at det var Pauline som var hans store kjærlighet, men det har han også uttalt om Hadley. Pauline og Hadley forble gode venninner, blant annet som en konsekvens av det gode samarbeidet de hadde rundt Hemingway og Hadleys sønn, Bumpy.

Boken gir et godt innblikk i ekteskapet, men den preges - og til tider skjemmes - av Hawkings åpenbare "dislike" av Hemingway. Det er muligens ikke noen grunn til at biografen burde holde seg nøytral i beskrivelsene sine, men det blir litt i overkant - Hemingway portretteres gjennomgående som en ekstremt selvopptatt og hensynsløs figur. Hawkins går også langt i å hevde at Hemingway hadde et  forhold til Paulines søster, Virginia.

Hemingways kvinner har hatt fundamental påvirkning på Hemingways litteratur, og ingen av dem har unngått å bli en karakter i bøkene hans. Både Hadley og Pauline kunne lese om ekteskapsproblemene de hadde, før de var klar over disse selv.. På denne måten er det en tett sammenheng mellom Hemingways fiksjon og hans virkelige liv. Hans avhengighet av kvinner som  ofret sin egen karriere for hans forfatterskap er kjent, og i Hawkins bok får vi innsikt i mange sider ved den hengivenheten og oppoffrelsen disse kvinne gjorde, som var avgjørende for hans virke som forfatter. Av Hemingways fire kvinner er historien om Pauline den mest tragiske, og uforståelige.

Boken til Hawkins er et viktig bidrag i litteraturen om forfatteren Ernest Hemingway. Pauline fortalte aldri selv sin historie, og boken gir en form for oppreisning til Pauline. Sjeldent har vi møtt en som til de grader lever og ånder for mannen hun elsker, for så å bli sviktet - ikke bare i årene frem til skilsmissen i 1940, men gjentatte ganger frem til hun dør tragisk i 1951. Mange knytter dødsfallet direkte til Hemingway, og på denne måten opprettholdes myten om den totalt hengivne hustru og hennes ualminnelige kjærlighet til en av tidenens største forfatter og mest selvsentrete menn. Han var en tragedie for kvinnene han levde sammen med,men litterært er det nettopp disse kvinnene som er den viktigste forutsetningen for den litteraturen han skapte. Om det var verdt det for hans fire kvinner kan helt sikkert diskuteres, men for oss som lesere bidro deres tragedier og opplevelse av svik til glimrende litteratur.

Anbefales!

God bok!

Guy Delisle - Pyongyang. En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea

Fransk-kanadiske Guy Delisle blir sendt til Nord-Korea for å lede et animasjonsprosjekt. Koreanske animatører er billig arbeidskraft og legger siste hånd på arbeidet som er utført i Frankrike, før det er klart for produksjon. I dagens medievirkelighet blir klassikere for barn gjort om til filmer og TV-serier, og som Delisle skriver i boken: "På denne måten slipper ungene å lese albumene, og de fleste tror for eksempel at TinTin egentlig er en TV-serie". Delisle har en godt penn og et skarpt, ironisk blikk, noe som gjør at denne boken er fantastisk lesning.

Gode tegneserier, kombinert med treffende kommentarer, kan være litterære tungvektere. I boken gis et levende bilde av Nord-Korea, han stiller spørsmål om hvordan et styre som dette kan opprettholdes og han beskriver de sosiale og menneskelige konsekvensene ved diktaturet. Folketomme og mørke gater og restauranter, frihetsbegrensningene, behovet for å vise frem det perfekte Nord-Korea og mekanismene dette styret fører til, er alt glimrende beskrevet.

Nord-Korea er et land som er bygget på frykt og terror, både innad og utad. I disse "krigs-hissende" tider, med Nord-Korea som en sentral aktør, er dette en bok som bekrefter forestillingene om landet, samtidig som Delisle klarer å få frem noe av psykologien i det som skjer på mange plan.

Dette er noe av det beste jeg har lest i tegneserieformat, og en bok som både underholder, setter igang tenking og gir et spark både til høyre og venstre. Boken har også stor underholdningsverdi og er en fornøyelse å lese fra første til siste side. Anbefales på det varmeste!

Youtube har en ok snutt om boken, den kan du se her:

God bok!

Travel blog awards - noen som vil stemme på jegleser som beste reiseblogg?

Oppdag vårt store utvalg av billige flybilletter verden over - her finnes kanskje reisen for deg?

Fristen er utløpt og jeg takker alle som stemte på meg. Jeg fikk plass nr 6 og ble dermed ikke med videre i finalen. De fem som fikk flest stemmer gikk videre, så dette var "knepent".

Snap shots Manila

Trafikken i Manila er ubeskrivelig. Inkludert fremkomstmidlene

Børs og katedral..

Utsikt fra Manila Harbour

Regner med at det er haner det er snakk om..

Pyntet dash-bord.

Ikke helt i mål med likestilling, men dog..

Jeepney, den lokale bussen

Alle bussene har full guffe med film og tilhørende lyd. Bildet tatt fra bak i bussen, sjåføren ses i speilet.

Jeepney

Påskelektyre

Jeg pakker for påsken, og i påskesekken i år er det noen skikkelige godbiter. Jeg er ingen krim-leser, men har puttet noen titler av Jørn Lier Horst i ungdommenes påskekurv. I tillegg til flere andre titler beregnet på meg selv, er dette de forventede høydepunktene:

 Denne har jeg sett frem til lenge. Dialoger og En Annen Mykle av samme forfatter er nesten lest i filler, så det blir godt å få samtale med en ny utgave av van der Hagen foran peisen i år. Jeg er  større fan av forfatter van der Hagen enn forfatter Solstad, men med denne boken får jeg muligens utvidet min noe begrensede Solstad-horisont.

 Jepp - Manila, here I come. Turen er ikke helt spikret enda, men etter all sannsynlighet blir det en touch down på Fillipinene om kort tid.
I mangel på fillipinsk skjønnlitteratur (finnes det? - kom gjerne med tips), blir det guiden. Mange reiseguider har begynt å ramse opp filmer og bøker fra de ulike landene, hvis jeg er heldig har de gjort det i denne også.

Ikke en bok, men ypperlig som litterær ledsager.
Jeg har en svakhet for tørre tyske viner, og Rieslingen til Georg Breuer smaker himmelsk i påskeveggen.

En av mine litterærer helter, Kapuscinski, har skrevet en vakker, liten bok før han døde. Her reflekterer han over møter med "de andre", mennesker han har møtt på reisene sine. Han trekker blant annet på filosofen Levinas, og akk, det er så vakkert, så vakkert.


God, litterær påske!

Ken Opprann - Tro. Mennesker i møte med sin Gud

Ken Opprann, tidligere fotograf for Aftenposten, har i femten år reist rundt og tatt bilder av mennesker og deres møter med sin Gud. Han har avbildet ritualer, sermonier og artefakter knyttet til de største verdensreligionene. I tillegg til de eksepsjonelt "talende" bildene, har fire eksperter skrevet om de ulike religionene. Christine Amadou har skrevet om kristendom, Kari Vogt om islam, Knut A. Jacobsen om hinduisme, Dagfinn Rian om jødedom og Hanna Havnevik om buddhisme.

Tekstene er korte og informative, og ment som bidrag som introduserer leseren til hovedlinjene innenfor de ulike religionene. Det er en stor og tykk bok, og bildene er både fasinerende og vakre.

Det som er slående med bildene er likheten mellom mennesker, uavhengig av hva den enkelte tror på. Religioner er kontekstualisert i praksis og gjennom menneskeskapte symboler, handlinger og riter. Dette klarer Opprann å fange gjennom bildene sine. I disse religionskritiske tider er dette en viktig bok. Kunnskap gjør som kjent ofte vis, og boken gir oss mye kunnskap om "de andre". Det er en styrke med boken at det er lite tekst, leseren er henvist til seg selv og sin egen visuelle opplevelse og tenkningen bildene setter i gang.

Sjekk Oppranns hjemmeside her, han er en glimrende fotograf. Jeg skulle gjerne ønsket meg et av bildene hans på veggen her hjemme, men foreløbig får jeg nøye meg med å nyte denne vakre boken.

Boken anbefales på det varmeste!
God bok!

Som du ser meg - norsk film på sitt ypperste

Aj, aj - sjeldent god norsk film. Her møter vi noen av våre beste skuespillere, og virkelig gode historier. Hverdagslige dilemmaer som lodder dypt, glimrende skuespillprestasjoner, knallgode replikker og en særdeles godt oppbygget film.

Bedre enn dette blir det ikke!

Løp og kjøp!

Ian McEwan - Serena

Ian McEwan siste bok handler om spioner, kjærlighet og litteratur. Serena Frome er hovedpersonen i boken. I sin pure ungdom blir hun vervet til en stilling i MI5, gjennom en eldre professor på Cambridge. Serenas oppdrag er å rekruttere forfattere som skriver godt og som har en penn som stiller det demokratiske, liberale samfunnet i et godt lys. Dette er på 70-tallet, den kalde krigen er fremdeles en realitet og en strategi for å styrke moralen er å infiltrere kulturlivet. Det går som det må gå, Serena, en romantisk, kjærlighetshungrende og over gjennomsnittet belest kvinne, forelsker seg i en av forfatterne hun har ansvaret for.

Dette er en enestående spennende og god bok. Vi vet aldri hva som skjer i neste sving, politikk og kjærlighet er beskrevet med stor innlevelse og overbevisning og Serena er på alle måter en hovedperson man liker. McEwan skriver fantastisk  og det er bare å nyte teksten fra første til siste side.

Slutten var, for å si det forsiktig, veldig overraskende og spenstig. Hvis vi ikke visste bedre, ville vi ønsket oss en oppfølger. Hva skjer videre? Hva gjør Serena og blir det som han foreslår? I tillegg forstår leseren at boken på sett og vis er lest "opp ned" - et knallbra grep fra forfatterens side. Novellene som han skriver underveis er veldig gode, og i seg selv en grunn til å lese boken.

Anbefales hjertelig!
God bok!

Ferdinand von Schirach - Collini-saken

En mann på noen og seksti møter opp på et hotel, sier han er journalist, blir sluppet opp på et rom og dreper mannen som bor der. Han vil ikke forklare hvorfor han gjorde det og hva som er motivet hans. Spørsmålet i boken blir defor: hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt, til å drepe?

Det er en god tekst og en bok som gjør inntrykk. Den har noe litt Camus'sk over seg, i betydning at det er åpenbart at det ligger et sterkt motiv til grunn og at det er en forklaring på hvorfor denne handlingen skjer akkurat når den skjer. Men til forskjell fra Camus får vi ikke et dyptpløyende psykologisk innblikk i denne mannens tanker og følelsesliv. Og, der Camus skriver suggererende og med mange overraskelser, ble det ganske tidlig åpenbart hva som kunne ligge bak handlingen.

Kriminelle handlinger er oftest uforståelige, motivert av primitive behov og utført av mennesker som har store problemer av en eller annen form. Denne morderen har for så vidt ikke primitive motiv, - de er forståelige, men dog uakseptable. På denne måten reiser boken noen store spørsmål, ikke om hva som får et menneske til å drepe, men i hvor stor grad det er akseptabelt at vi selv tar ansvar for rettferdighet og hevn i de tilfellene der samfunnet kommer til kort.

Dette er i aller høyeste grad en bok det er verdt å lese, og jeg tror leseren ka få ekstra utbytte når den leses som en moralsk bok som tar opp noen av de eksitensielle spørsmålene om det å være menneske. Hva er ondskap, går det an å leve et godt liv etter å ha tatt liv eller begått overgrep? Hvorfor er tilgivelse viktig og hva er et menneske i stand til å tilgi? Ikke bare egne handlinger, men tilgivelse av urett utført av andre.

Anbefales!
God bok!